I denne opplæringen vil jeg vise deg to forskjellige måter å retusjere huden på, eller generelt sett utføre skjønnhetsretusjering. Jeg har tenkt at dette teoretisk kan deles inn i lavkvalitets og høykvalitets retusjering. Jeg har åpnet to bilder for deg. På venstre side ser du en form for lavkvalitets retusjering. Jeg vil komme tilbake til begrepene og forklare litt nærmere hva jeg legger i dem. På høyre side ser du en høykvalitets retusjering gjort av meg.
Høykvalitet betyr ikke nødvendigvis at bildet ser bra ut. Det betyr at spesifikke teknikker er brukt. Lavkvalitet betyr ikke at det er en dårlig form for retusjering, og det har ingenting å gjøre med at bildet har dårlig kvalitet - det betyr bare at jeg jobber her med grunnleggende ting i Photoshop. Jeg vil ikke transformere lepper, speile øyne, male hår... Det har ingenting å gjøre i en lavkvalitets, i en vanlig skjønnhetsretusjering hos meg.
Derimot gjør jeg mer i en høykvalitets retusjering, og oppnår naturligvis også en helt annen bildelook på grunn av dette, for hvis du for eksempel forestiller deg dette (venstre bilde) som en kosmetikkannonse, vil du si: "Nei, det kan du ikke bruke til det."
Og hvorfor kan du ikke bruke det til det? Du kan ikke bruke det for eksempel fordi det er en lys kant rundt leppene (1), fordi det er mye blanding av midter, skygger, dyp, lys, alt blandet under munnen og hakepartiet (2). Jeg synes fregner er flotte, jeg ville aldri fjerne dem (3). Men pannen er fortsatt flekkete (4), jeg har flekkete områder overalt (5), de er ikke sammenhengende, og så videre - øynene er litt mørke, jeg har ingen glans i øynene, nesten ingen refleks i øynene (6). Og det samme kan jeg fortsette med når det gjelder håret.
Så: Derfor ville jeg for eksempel ikke bruke dette bildet til en kosmetikk-kampanje. Hvis du forestiller deg kosmetikkbilder, reklamebilder, ser de ikke slik ut. De ser slik ut (høyre bilde) - og de ser slik ut fordi de er spesifikt fotografert for det, men også fordi det allerede kan ligge en dags arbeidstid i et slikt bilde, eller kanskje fire, fem timer bare arbeidet med huden og en time med leppene osv.
Dette er for meg forskjellen mellom en lavkvalitets- og en høykvalitets retusjering. Jeg må først tenke: Hvilken oppgave har bildet? Hva skal det oppnå? Oppnår det i det hele tatt noe eller skal det bare se pent ut for kunden min? Hvis jeg for eksempel jobber i et vanlig fotostudio og kunden kommer inn og sier: "Jeg vil gjerne ha fem fine bilder av meg." - Fem fine bilder?! - da vil jeg retusjere dem så naturlig som mulig.
Jeg viser deg her før og etter. Du ser: Før var det små rynker i munnområdet, det var over ti store forstyrrelser (piler på bildet). Det var noen rynker under øynene og litt skygge under øynene (1).
Og når du ser retusjeringen (etterpå), ser du: Aha, det er litt opplyst her (2), rynker er borte, fregnene er fortsatt der naturlig. Skyggen ved øyet (3) er blitt litt lysere. Ja, og glansen i håret er også blitt forsterket litt.
Dette er alt som er gjort med bildet. Ellers er det som fra kameraet. Denne retusjeringen kan gjøres på en eller to tomme lag. Kanskje en Dodge-and-Burn-retusjering for å lysne litt, men fem til ti minutter, det er ikke mer tid som er brukt på dette bildet. Og jeg synes, når det gjelder huden, kan resultatet vises, fordi dette er et naturlig bilde. Dette er en lavkvalitets retusjering som ser bra ut.
På dette bildet (1) viser jeg deg hvordan reparasjonslaget ser ut (2). Jeg zoomer kanskje til 50 % eller til og med 100 %. Du ser på nesen: Jeg vil si at det har tatt allerede tre til fem minutter i det området. Og det er bare reparasjonslaget. Her lukkes virkelig porer, en etter en. Alt hvor det vokser enda et lite hår, blir virkelig retusjert bort, for i en høykvalitets retusjering, som er vanlig for reklameformål, trenger jeg virkelig hver eneste pore, de må være tydelig synlige, hudstrukturen må være tydelig. Dette her er det første jeg gjør - og selv om det kanskje tok lang tid. Og jeg tenker, bare dette har tatt meg minst en time, i det minste.
Dette er altså forskjellen: Her fjerner jeg de groveste urenheter, i den vanlige retusjeringen (venstre). I en høykvalitets retusjering (høyre) zoomer jeg som regel inn til 200 % og sier: "Ok, nå ser jeg alle porene og nå begynner arbeidet med reparasjonen."
Det samme spillet gjør jeg deretter med lysere og mørkere i dette bildet (1). Jeg viser frem mine to Dodge-and-Burn-lag her. Dette er altså det lokale Dodge-and-Burn-laget (2).
Hvis du zoomer inn her: Du ser mange, mange små områder. Så dette er igjen området for nesen (1 og 2). Og her går det virkelig løs. Jeg mørkner små linjer litt hvis jeg vil ha dem mer markante, eller jeg lysner dem hvis jeg vil få dem til å virke mindre synlige.
Jeg går også inn i iris (3), inn i pupillen og lysner opp glanseffektene, gjør det hvite litt hvitere. Så her går det virkelig i detaljene.
Og på det globale Dodge-and-Burn-laget plasserer jeg deretter glanspunkter, lys og skygger, alt på riktige steder. Alt dette tar igjen kanskje en time, kanskje to, hvis jeg gjør det på porene, i hele ansiktet.
Og dette fører til at etter timer med arbeid får jeg et high-end-bilde her. Det er alltid litt trist når du publiserer noe slikt på internett, for alle vil si: "Åh, huden er jo forferdelig glatt." Selvfølgelig er den forferdelig glatt når jeg laster den opp i Facebook-oppløsning, da ser man ikke strukturen lenger. Men hvis du zoomer inn på 100 %, vil du faktisk se at hver pore er til stede. Huden er bare helt ren. Selvfølgelig er det ikke naturlig og ingen går rundt slik på gaten, men reklameindustrien krever dessverre dette av oss.
Alt dette kan muligens føre med seg en enorm konsekvens av hva som egentlig burde gjøres her og hva som ikke bør gjøres, og hvordan hele bildet forvrenger vår oppfatning. Men vi må heller ikke glemme: Den gjennomsnittlige forbrukeren, tror jeg, lar seg ikke lure i det hele tatt, de ser veldig klart: "Denne reklameplakaten har ingenting med naturlighet å gjøre, og dette her, det lavkvalitetsbildet, det er et ekte bilde." Men vi som jobber med disse bildene daglig - jeg tror at vår oppfatning et sted mellom en pendler frem og tilbake. Og å trekke grensene - hva er fortsatt naturlig og hva er allerede high-end retusjering og helt unaturlig - det blir alltid mer uklart mellom disse to områdene. Og jeg tror vi retusjører eller hobbyfotoredigerere eller fotografer, hva enn vi ønsker å kalle oss, pendler mellom disse to verdener. Og noen ganger er det ikke så lett å finne den riktige balansen her.
Dette var om emnet high-end retusjering versus low-end retusjering: Normal, standardretusjering - forbedre et bilde litt, utligne mangler - og til slutt forandre et bilde til et kunstbilde.