Experimentell fotografi fra frustrasjon og kjedsomhet. Kamera og objektiv (og selvfølgelig også fotografen) befant seg rett over bakken. Til tross for den korte lukkertiden på 1/500 sekund, blir iskrystallene allerede gjengitt som korte striper. Canon EOS 5D Mark II, EF f2,8, 14 mm L II ved blenderåpning 22!! og ISO 640. Grubigstein, Lechtaler Alpene, Østerrike.
Grubigstein, Lechtaler Alpene, desember 2008. En værstasjon på toppgratet presset meg gjentatte ganger ufint ned på bakken. Iskrystallene maltrakterte huden som nåler. Is og snø trengte inn overalt, i hvert klesplaggets åpning, men også i hvert så lite kriker av kamera og objektiv. På motsatt side av Zugspitze ble det målt opp til 180 km/t vind denne ettermiddagen, ved en lufttemperatur på minus 16 grader. Tungt påkledd i anorakk og bukse, i ansiktsmaske og skibriller ventet jeg på det som ville komme. Jeg lå i snøen og bare "døde", i det minste når vindkastene feide over meg. De varslet seg vanligvis med en akustisk blanding av tordenvær og en buldrende fjelltoget. Som sagt: Jeg lå ikke i snøen på Mount Everest, ikke engang på Mont Blanc, men på 2232 meter høye Grubigstein. Målet mitt var å fotografere den mektige vestveggen til Zugspitze i kveldslyset. Lyset var bra, motivet var vakkert, bare det å fotografere var umulig. Jeg klarte verken å sette opp stativet eller rolig sette opp et bilde. Det eneste jeg klarte, var noen selvportretter og detaljer av snøskavler i stormen. Men allerede etter noen få bilder var kamera og objektiv fullstendig iset og dermed ubrukelig …
Hva gikk galt? Kunne jeg ha gjort noe bedre?
Selfie i stormen. På grunn av den relativt "lange" lukkertiden på 1/80 sekund, blir de veldig raske iskrystallene allerede gjengitt som lengre striper. Canon EOS 5D Mark II, EF f2,8, 14 mm L II ved blenderåpning 22!! og ISO 640. Grubigstein, Lechtaler Alpene, Østerrike.
For å begynne med: Denne opplæringen handler ikke om teknikk eller forståelige tekniske tips. Jeg kan og vil bare dele erfaringer med dette problemet. Kanskje det kan hjelpe deg med å unngå fotografiske "værkatastrofer".
Visuelt et "godværsbilde". Forholdene var imidlertid uhyggelige: sterk kulde og fjellstorm. Canon EOS 5D, EF f4,0 17-40 mm L ved blenderåpning 8 og ISO 320, Lukkertiden 1/1250 sekund. Wassertalkogel, Ötztal-alpene, Østerrike.
Kulde og storm - snø og is
Det er mange faktorer som kan komplisere fotografering i høyfjellet og generelt i vinterlig natur. Den tykke, uhåndterlige klesdrakten gjør oss tungrodde, kulden lammer bevegelsene, i tillegg til ofte klumpete hansker som ikke akkurat gjør det enklere å betjene små "musekinoer" på kameraene. Jeg synes hansker med omklappbar vrangbord (Mammut, Salewa) er ideelle. Med et enkelt håndgrep har jeg fingertuppene fri til å jobbe helt uanstrengt. Når fingrene blir kalde, drar jeg vrangborden over igjen, og etter å ha sirkulert litt med armen, er alt vanligvis tilbake i "varm" sone. Betjeningen forblir imidlertid vanskelig på grunn av de små knappene. I det minste er innstillingshjulene og knappene på moderne speilreflekskameraer av middels og høy klasse endelig noenlunde vanntette. Sensoren har heller ingen problemer med kulden. Tvert imot: Lav temperatur betyr mindre støy!
Ved slutten av en to-ukers vinterkryssing over Spitsbergen, klarnet det opp kort tid i stormen ved det siste passet før Longyearbyen. Temperatur minus 28 grader, vindhastighet ca. 80 km/t. Men til tross for de ekstreme forholdene hadde jeg overraskende problemer verken med kameraet eller filmene. Canon F1N, FD f3,5 20-35 mm L, Fujichrom 100, Spitsbergen.
Strømproblem: De vanlige Lithium-Ion-kameraakkumulatorene er generelt tålelige for kulde - men bare hvis de er nye. Etter ett år med et gjennomsnittlig antall ladesykluser minker ytelsen deres. Etter to års intensiv fotografering er de like "tomme" som de fleste mobilbatteriene etter denne tiden.
På tur har jeg alltid med en reservebatteri, som jeg helst holder varm inntil kroppen. På lengre utflukter (ski-ekspedisjoner, turer osv.) uten mulighet for lading har jeg med meg opptil fire reservebatterier, alt selvfølgelig ganske nylig ladet.
Fakta er: Høykvalitetskameraer fungerer også ved temperaturer godt under minus 20 grader, og strømforsyningen kan, i det minste for noen dager, holdes sikret. De veldig lange utfluktene er vanskelige. Noen år nå har det endelig blitt tilbudt avanserte mobile solpaneler fra selskapet Solarfocus (Krimmer Outdoor). Jeg har testet dem på flere reiser, blant annet i Andesfjellene i sterk kulde. Konklusjonen min: De fungerer veldig bra i varme områder.
Ved kulde skjer det imidlertid nesten ingen ionestrøm lenger, dvs., til tross for solen er det vanskelig å lade Lithium-Ion-batterier med dem. Det finnes imidlertid noen triks for å dempe problemet: Jeg pakker laderen, reservestrambatteriet, batteriet som skal lades, samt en drikkeflaske med varmt vann i soveposen min og legger den på isoleringsmatten i solen, ved siden av det åpne solpanelet. Selv ved 20 kuldegrader holder ladeenheten seg tilstrekkelig varm til at lading er mulig.
Og se der …
"Trip into the Darkness" kalte vi en ukelang foto-produksjon i midten av desember i Lyngen-Alpene i nord-Norge. Stor kulde, storm, i tillegg til den konstante mørketiden (med en kort periode med skumring ved middagstid) var en stor utfordring fotografisk. Mange undereksponerte bilder resulterte dessverre i mye støy. Canon EOS 5D, EF f4,0 17-40 mm L med blender 4, lukkertid 1/15 sekund, blits og ISO 250. Rundtinden, Lyngen, Norge.
En god forberedelse er alt. Selv under virkelig motstridende forhold er det noen triks for å kunne lage så mange gode bilder som mulig. Viktig er forhåndsinnstillingene på kameraet.
Ved ekstreme forhold som beskrevet tidligere på Grubigstein bestemmer jeg viktige parametere på forhånd (for eksempel i le av en stein):
• 1. Høy ISO-følsomhet for å unngå uklarhet i bildene så mye som mulig (for eksempel ISO 400 eller 800).
• 2. Objektivet, helst et zoomobjektiv, for å ha flere muligheter.
• 3. Jeg bestemmer blenderen, vanligvis en gjennomsnittsverdi på rundt blender 8 under normale lysforhold.
• 4. Til slutt passer jeg på at det er nok plass på minnekortet. Da må alt gå veldig fort: Ta av objektivdekselet - komponer bildet - ta flere bilder - sett på dekselet igjen.
Ved middagstid nøt vi, til tross for kulde og storm, den lyseste perioden på dagen ved Goalborri. Likevel ville det uten blits fra personen vært vanskelig å se noe. Under slike forhold må også jeg noen ganger disiplinere meg selv til å "tvinge" meg til å fotografere. Canon EOS 5D, EF f4,0 17-40 mm L med blender 4, lukkertid 1/60 sekund, blits og ISO 250. Goalborri, Lyngen, Norge.
En verdifull beskyttelse for objektivet under snøstorm (men også sandstorm eller regn) er solblenderen. Frontlinsen forblir med den, spesielt med de lange solblendere for teleobjektiver, betydelig lenger tørr og ren enn uten noen solblender.
Hvis mulig, fotograferer jeg ikke mot vinden, men prøver å bruke motiver sidelengs til vinden eller med medvind. Svært viktig: Ved storm, det vil si snø- og iskrystaller i luften, bør objektivbytte utendørs absolutt unngås for å beskytte sensoren. Selv den beste sensorens rengjøring er ikke til nytte for "smeltende" iskrystaller på sensoren.
Hvis et objektivbytte virkelig er absolutt nødvendig, snur jeg meg mot vinden og bytter objektivet foran kroppen innenfor jakken. (Vær forsiktig: kan bli trangt hvis magen øker!!) Uansett bør kameraet holdes med bajonetten nedover for at skitt/skitt ikke skal havne inni, men heller ut. Jeg rengjør det fuktige, noen ganger til og med isete kamerautstyret igjen i et tørt og beskyttet rom. Dette trenger ikke nødvendigvis å være varmt!! I oppvarmede rom vil kamera og objektiver uansett først dugge opp og ikke tørke i det hele tatt over en ganske lang periode. Vanligvis setter jeg kameravesken uåpnet i rommet og venter til temperaturen har tilpasset seg.
Alternativt, eller hvis det må gå raskt, kan kameraet med objektiver (fortsatt kaldt) pakkes inn i en plastpose og lukkes, med så lite luft i posen som mulig, og tas med inn i varmen for tilpasning. Kondensfuktighet dannes nå på posen og ikke på kameraet.
I en snøhule er det vanligvis betydelig varmere enn utendørs (i dette tilfellet minus 1 grad i stedet for minus 15 grader), men også betydelig fuktigere. Frontlinsen var lett dugg selv med temperaturtilpasning. Canon EOS 5D, EF f4,0 17-40 mm L med blender 4 og ISO 400, lukkertid 0,3 sekunder, stativ. Geißkopf, Zillertal-Alpene, Østerrike.
Hva annet er viktig for å ta gode bilder i snøstormen? Nerver av stål, ro og konsentrasjonsevne. Men aller viktigst er erfaring: Ikke bare for å ta bilder i det hele tatt, men også for å fornuftig og disiplinert pakke kameraet igjen i rett tid. Mine flere ganger frosne tommeltotter og tær har dessverre smertefullt minnet meg om denne faktoren. Ville det ikke vært for den uendelige jakten på det perfekte bildet …
Minus 25 grader og høydevind på Marmoladas topprygg. Over dalene et perfekt tåkehav. Resultatet var fire eksponerte filmer og to frosne tommeltotter, på grunn av film- og objektivbytte!! Canon EOS 1V, EF 3,5-4,5 70-210 mm, Fuji Velvia. Marmolada, Dolomittene, Italia.
For dette bildet av en sanddyne i stormen risikerte jeg skade på kamera og objektiv (som var dumt). Den fine, virvlende sanden trenger dessverre inn overalt.
Å skyte her var nesten umulig. Canon EOS 1Ds MK III, EF f4 70-200 mm L IS, blender 8 med 1/250 sekund og ISO 320, stativ, Sossuvlei, Namibørken, Namibia.
Varme, sand og støv
Uttrykkelig: Jeg liker verken varme, sand eller støv. Men av og til er det bare ikke til å unngå å reise til ørkenområder. Respekt til alle fotografer som trives i slike omgivelser og klarer å ta gode bilder der.
Problemene og vanskelighetene vi "kjemper" mot der har imidlertid absolutt paralleller til de kalde områdene på jorden. Mange av "kulde-tipsene" er derfor også nyttige i ørkenområdene: holde kameraet med bajonetten nedover ved objektivbytte, selvfølgelig helst i lukkede rom, kjøretøy, poser!! eller i det minste innenfor en jakke i le for vinden.
Også solblenderen er viktig, ikke bare for å beskytte frontlinsen mot sand i vinden, men spesielt for å minimere diffust lys og refleksjoner (enten det er snø eller ørken). En virkelig tett kameraveske er enda viktigere i ørkenen enn i fjellene.
Den fine sanden i en ørkenstorm trenger virkelig inn overalt. Mange kolleger transporterer utstyret sitt for å beskytte det perfekt, på lange ørkenturer i Zarges-bokser (robuste, tette aluminiumsbokser). Men hva gjør jeg hvis jeg må slepe alt utstyret 100 høydemeter opp på en sanddyne?
Foretrekker jeg moderne fotoryggsekker med vanntette glidelåser og integrerte regntrekk i alle regioner og klimaforhold på jorden, og kommer egentlig ganske godt overens med det.
Ørkenen kan også være vakker. Forutsatt at det er vindstille og behagelig varmt som på dette bildet. Canon EOS 1Ds MK III, EF f4 70-200 mm L IS, Blender 6,3 ved 1/80 sekund og ISO 320, Stativ, Sossuvlei, Namib-ørkenen, Namibia.
Et lite, men veldig viktig tilbehør jeg vil anbefale på dette stedet er blåsepinselen. Ikke bare for å fjerne sand og støv fra kamera og objektiv (hold alltid den rensede overflaten nedover), men også for å utføre en sensorrengjøring (i nødstilfeller!!).
Ørkenen lever. Men ikke bare i form av busker, gress og trær. To timer senere ville dusinvis av kjøretøy og turister vært nede i dalen. Dette mennesketomme bildet var bare mulig for en kort tid etter soloppgang. Canon EOS 1Ds MK III, EF f4 70-200 mm L IS, Blender 13 ved 0,6 sekunder og ISO 50, Stativ, Sossuvlei, Namib-ørkenen, Namibia.
Fuktighet og regn
En lett vårlig regn kan berike fotografisk. En tropisk monsunregn, sammen med blodblokk, mygg, 100% luftfuktighet og en temperatur på 38 grader Celsius, kan drive en fotograf til vanvidd. Fuktighetskatastrofen begynner med en fuktig kameraveske, øker over til muggen og muggen bekledning, og ender med muggsopp mellom linsene på objektivene. I en snøstorm i Alaska klarer jeg å være rolig og konsentrert og fotografere, men virkelig tropisk regnskog er, i det minste for meg, en mentalt grensesprengende utfordring. Jeg mener ikke den fine tåkeskogen på La Gomera, men virkelig regnskogene i Afrika eller Sør-Amerika.
Regnskog for nybegynnere på La Gomera. Som en start og for fotografering "leker" det er imidlertid akkurat riktig. Tåke, lett regn og høy luftfuktighet sørger for frodig grønt. Men jakke og paraply kan fortsatt være nyttige. Canon EOS 1Ds MK III, Zeiss f2,8 21 mm, Blender 11 ved 1/10 sekund og ISO 250, La Gomera, Spania.
I disse forholdene må vi være optimalt forberedt. Hvilket utstyr trenger vi for å ta spennende bilder under slike forhold? En god, tett kameraveske/ryggsekk med ekstra regntrekk bør være selvfølgelig. Hvem som kjører til virkelig fuktige og regnfulle områder, kan etter min mening heller ikke klare seg uten et høykvalitetsvanntett kamera og vanntette objektiver.
For båtturer, elvekryssinger og "flommer" av enhver type har jeg alltid en vanntett sekk, f.eks. fra Ortlieb, med meg. I løpet av sekunder kan hele fotoryggsekken forsvinne i nødstilfeller. Den som vil være på den sikre siden, kan, blant annet som backup for speilreflekskameraet, ta med seg et lite vanntett søkekamera.
I over en time ventet jeg i bilen på at den tropiske monsunregn skulle avta. Da det endelig skjedde, sprang jeg barfot og i kortbukser inn i gjørmete myr, satte opp stativet og tok en serie bilder. Paraplyen hadde jeg klint mellom halsen og hodet. Den lange lukkertiden i kombinasjon med polariseringsfilteret brakte den brune massen til å flyte på en uttrykksfull måte. Canon F1N, FD f3,5 20-35 mm L, Fujichrom 100, Polfilter, Stativ. Baturaden, Java, Indonesia.
Mens jeg fotograferer, prøver jeg alltid, når det er mulig, å arbeide under en paraply. Festet over bryst- og hoftebeltene på ryggsekken kan man virkelig ta akseptable bilder under beskyttelsen. Duggede eller virkelig våte kameraer og objektiver tørker jeg forsiktig først med en lofri antistatisk klut. Deretter pakker jeg dem inn i et håndkle eller i en tørr sokk sammen med noen pakker fuktabsorberende silikagel.
Canon EOS 1V, EF f2,8 17-35 mm L, Fuji Velvia. Lehnerfossen, Ötztaler Alpene, Østerrike.
Denne opptaket nesten kostet meg livet. Med en 100 meter lang statisk tau (11 mm) rappellerte vi oss bak Lehnerfossen. Helt gjennomvåt tok jeg noen bilder av Andi og Roland. Etter tre eller fire bilder måtte jeg alltid tørke frontlinsen.
Overalt var det sjøsprøyt og vanntåke. Når jeg klatret oppover med stigeklemmer, gnisset den fikserte tauen mot den skarpe fjellet til bare noen få tråder sto igjen.
Jeg hadde bare flaks.
Like slitsomt naturens luner kan være for fotografer, like imponerende og uttrykksfulle bildene kan bli. De viser elementenes urkrefter, villmarkens skjønnhet og eventyrene til oss mennesker. Ha det gøy og få flotte bilder!
Bare i noen få minutter dannet det seg en regnbue på den dystre kveldshimmelen. Storm og gjeninnsettende regn gjorde fotograferingen vanskelig. Kroppen min fungerte som vindbeskyttelse bak stativet. Canon EOS 5D, EF f4,0 17-40 mm L ved blender 16, 1,3 sekunder, ISO 50, Stativ. Hafrafjellet, Island.
