Hos meg dreier det seg både om fjellandskap, men også om fjellsport og reklamefotografering i fjellene.
Den Grande Casse i den franske nasjonalparken Vanoise etter et sommerlig snøfall.
Tre helt forskjellige områder som også krever ulikt utstyr.
Alpefiol med en vandrere - klassisk eller moderne? Uansett uten Luis Trenker.
I tidsalderen med grenseløse piksler, og spesielt et uendelig antall kameraer, blir det også for meg stadig vanskeligere å svare på spørsmålet om ideelt utstyr. Nesten ukentlig blir det presentert nye modeller, nesten daglig skrives det testrapporter om ulike objektiver, kameraer og tilbehør rundt om i verden eller i de uendelige områdene på nettet, som ofte forvirrer oss mer enn å hjelpe oss. Kunstene ligger nå i å begrense seg til egne krav og eget arbeidsfelt, og dermed eliminere det fristende tilbudet rundt oss. Også jeg føler meg av og til overveldet av den konstante produktoffensiven fra Canon, Nikon, Sony og Co. Men nettopp her kan jeg lære noe essensielt for første gang: Å ha tålmodighet. Selv om en av produsentene til enkelte tider har et bedre kamera, vil konkurrenten hente innpå. Man trenger ikke å tenke umiddelbart på å bytte system ...
Er det i det hele tatt et ideelt utstyr? For å kunne svare bedre, det vil si mer individuelt på dette spørsmålet, vil jeg dele fotografering inn i tre områder:
• amatører som tar spontane bilder og ønsker mer enn det mobilen deres kan tilby.
• den krevende amatør som med moderne speilrefleksutstyr ønsker å holde alle tekniske muligheter åpne.
• profesjonelle som ønsker å bruke bildene kommersielt og derfor trenger maksimalt med tekniske muligheter og kvalitet.
Selv om tilbudet av kameraer er klart størst for den første gruppen, skilles klinten raskt fra hveten her. For å gjøre min påfølgende anbefaling av kamera bedre forståelig, vil jeg kort nevne noen tekniske sammenhenger: En betydelig fordel med digital fotografering er fleksibiliteten når det gjelder eksponering, kontrast, fargetemperatur osv. Alle disse uvurderlige parameterne kan vi påvirke og korrigere i ettertid på datamaskinen - men bare hvis vi har et kamera som også kan ta opp RAW-data! Disse såkalte rådataene til bildet bestemmes først i etterkant i forbindelse med konverteringen til et ferdig bilde. Høres komplisert ut? Ja og nei. Innsatsen lønner seg uansett.
I lyset av den blå timen: Teltleirnatt i Pala, Dolomittene:
La oss komme tilbake til kameraene. 95% av digitale kompaktkameraer lager bare JPEG-bilder, det vil si at nøyaktig disse viktige parametrene fastsettes av et kameraintern programvare. Konklusjon: De essensielle fordelene ved digital fotografering forsvinner.
Dermed reduseres utvalget dramatisk. Anbefalte modeller for øyeblikket inkluderer for eksempel Canon's nye G10 eller Leicas D-Lux 3 3 eller deres etterfølger D-Lux 4.
I forhold til størrelse, vekt og spesielt pris gir Canons G 10 utmerkede bilde resultater.
En flott kompaktkamera med over 10 millioner piksler: Leica D-Lux 4:
Begge modellene skiller seg ut med svært gode linser (som er viktigere enn noensinne i digital fotografering), et vellykket design og muligheten til å ta opp ikke bare JPEG, men også RAW-bilder.
I tilbehør trenger man lite for kompakte kameraer: en stabil liten fotoveske, noen så høykvalitets minnekort fra anerkjente produsenter som SanDisc og til slutt et ekstra batteri.
Ideell for kompaktkameraer eller små speilreflekskameraer er såkalte revolvertasker fra Tamrac.
For den andre gruppen blir det kanskje dyrere, tyngre og større, men det åpner også seg uante tekniske muligheter. Her og nå begynner den virkelige fotograferingen. Etter at selv de enkleste husene for bare noen få år siden var veldig dyre og bare hadde 2 eller 3 millioner piksler å tilby, har prismønsteret endelig stabilisert seg. Kameraer med 10 til 15 millioner piksler bør være helt tilstrekkelig for de fleste fotoentusiaster i denne kategorien. Innstegsmodeller som Canon 450D får du allerede for 400 euro; semiprofesjonelle modeller som Canon 50D eller Nikon D300 koster for øyeblikket rundt 1000 euro.
Nikons D300 er ikke bare et veldig godt kamera for den krevende amatør, men også for profesjonelle.
Disse kameraene har ikke bare blitt betydelig raskere, mer robuste og teknisk avanserte, de er nå også (litt) mer verdifulle og langvarige enn for to eller tre år siden. Kameraer som Canon 50D (og selvfølgelig også tilsvarende modeller fra Nikon eller Sony) tilbyr utrolige muligheter, med dem kan man (minst fotografisk) bli gammel. Oppløsningen er tilstrekkelig for utmerkede trykk i opp til A2-format, hastigheten på over seks bilder per sekund er til og med tilstrekkelig for sportsfotografering og utstyret svarer på alle ønsker.
Godt forseglet mot sand og fuktighet kan de til og med overleve noen ville langrreiser uskadd. Til dette en Vario-objektiv som er beregnet for denne sensorstørrelsen, som for eksempel Tokinas AT-X Pro 4/12-24 mm og Canons EF-S 55-250 mm IS 7, og et relativt stort brennviddeområde mellom ekstrem vidvinkel og langbrennvidde tele er dekket med en kompakt utstyr. Siden bildet vinkelen til objektivene endrer seg på grunn av den mindre sensoren i dette kamerasegmentet.
„Klassikeren“ blant vidvinkelzoomene: Tokina SD f4 12-24 mm IF DX.
Canon EF-S 55-250 mm er et lite og lett alternativ med gode bilde resultater for bruk i fjellet.
Ved en forlengelsesfaktor på 1,5 (for Nikon) eller 1,6 (for Canon) blir bildevinkelen "vanlige" 200 mm tele omgjort til en 300 mm objektiv.
Viktige er fortsatt de obligatoriske ekstra batteriene, polariseringsfilter for objektivene og en liten blitz som Speedlite 430 EX II. Kan det virkelig fortsatt mangle noe? Hvis ja, da kun småting for randsonene av fotografering. For nærfotografering ville en mellomring eller et nærbilde (f.eks. Canon 500D) være tenkelig, for å fylle rammen med f.eks. sommerfugler eller blomster.
Hvorfor anbefaler jeg stadig produkter fra markedslederne? For det første blir produktutvalget drevet mest innovativt i disse selskapene, for det andre tilbyr de det største utvalg av tilbehør og objektiver, samtidig som verdifallet er minst.
Kjære lesere, i de neste setningene vil det svinge mye lidenskap og perfeksjonisme. Jeg kan ikke ta ansvar for bivirkninger og risikoer. Det er smittefare. Vi snakker ikke lenger om formuleringer som "mindre er mer", men om drømmer, om delvis enestående kvalitet, men også om mye penger. Om "man" virkelig trenger denne kvaliteten fra f.eks. 21 millioner piksler, er et annet spørsmål. Hvem trenger egentlig 300 hk?
Hvilke krav stiller jeg egentlig til min ideelle utstyr for landskapsfotografering i fjellene? Den må være bærbar, det vil si, inkludert stativ bør den ikke veie mer enn 10 kilo. Den må levere maksimal bildekvalitet for kalenderutskrifter, for utstillingsutskrifter opp til A1 og ikke minst selvfølgelig muliggjøre et så stort mangfold av motiver og perspektiver som mulig for bildebøker.
Jeg vil starte med kameraet. Uansett om det er Nikon D3, Sony Alpha 900 eller Canon 1Ds MkIII, leverer alle tre modellene utmerkede resultater.
Mine ustoppelige arbeidshester: Canon 1D Mark III for sportsaksjoner og 1Ds Mark III for landskap:
Valget mitt falt allerede for lenge siden på Canon. For øyeblikket arbeider jeg med 1Ds MkIII, og nylig også med den nye 5D.
Det ultimate kameraet for utendørs- og fjellbruk: Canon 5D Mark II. Ikke for stor, ikke for tung og likevel eksepsjonelt god bildekvalitet.
Sannsynligvis vil den, i det minste for alpine produksjoner, på grunn av vekt- og volumfordelen, bli mitt førstevalg. I tillegg følgende objektiver: for supervidvinkelområdet Canon EF f2,8 14 mm L II, som et "normalt" vidvinkelobjektiv med utrolig bildekvalitet Zeiss-Distagon f2,8 21 mm (med Huppert-adapter), for "standardområdet" det ekstremt små og lette, men likevel utmerkede Zeiss 3,5-4,5 28-70 mm (med Huppert-adapter) og for teleområdet det utmerkede Canon EF f4 70-200 mm L IS. I tillegg en mellomring og nærlinse Canon 500D for nærfotografering, en Speedlite 580 EX II samt to ekstra batterier.
For å øke kontrasten mellom himmel og skyer eller for å unngå uønskede refleksjoner, har jeg med en polariseringsfilter for alle diametre. For å balansere sterke lysforskjeller mellom sterkt opplyste og skyggefulle områder har jeg alltid med forskjellige gråtonede graderte filtre med tre og fire blenderåpninger samt med mykt og hardt overgang i fotovesken. På reine fototurer har jeg hele fotoutstyret trygt og stabilt plassert i en Tamrac-fotoryggsekk.
Tamrac-Expedition-Serien: Fotoryggsekker for tøffeste bruk samtidig som de gir best mulig kvalitet er mitt førstevalg for reine fototurer. En stor fotoryggsekk fra Tamrac-Expedition-Serien med komplett utstyr for reine fototurer uten store avstander. Naturligvis må objektivene ha lokk på under turen.
På alpine turer foretrekker jeg imidlertid heller en fotoveske som igjen er plassert i en stor fjellsekk. For ikke å fare vill under mine nattlige opp- og nedstigninger, trenger jeg også en kraftig hodelykt, helst med Power-LED for rutetidssøking også på lang avstand.
Spesielt på høyalpine turer er Power-LED hodelyktene uunnværlige.
Så virkelig dyrt blir det en siste gang med stativet. Etter at jeg av vektgrunner til og med "skrekkelig" sparer på maten, teller naturligvis også hvert gram når det gjelder stativet.
Produkter av aluminium (vekt inkludert stativhode over 2 kilo) er rimeligst, kompromisset fra basalt (totalvekt ca. 1,5 til 2 kilo) er virkelig et kompromiss og Stativer av karbon gir virkelig glede.
Carbonstativet, her en modell fra Slik, "letter" fjellfotografiet betydelig.
Med en vekt på kun 1 til 1,5 kilo er de likevel veldig stabile og tilstrekkelige for vanlige KB-SLR-utstyr.
I tillegg ekstra klær, mat, drikkeflaske osv., og allerede blir fjellfotografen en bærer. Til tross for vekt, til tross for kostnader - god fornøyelse i fjellet.
Dent du Geant i kveldslampen, Mt. Blanc-området, Frankrike.
