Dette opptaket av Melkeveien med et fiskeøyeobjektiv ble eksponert i åtte minutter. Men uten kameraets sporing ville stjernene ikke ha blitt punktformet, men avbildet som små streker.
Del 10: Langtidseksponering med sporet kamera
I episode nummer 9 av serien "Astro- und Himmelsfotografie" ble "Bruken av en astronomisk montering" forklart. En slik montering setter oss i stand til å jobbe med lengre eksponeringstider takket være sin motoriserte sporing, uten at stjernene blir til streker.
Dette opplæringen vil fokusere på hvordan langtidseksponeringer kan utføres med den astronomiske monteringen. Det forutsettes at monteringen er satt opp, nordjustert, balansert og satt i arbeidsklar tilstand, som beskrevet i episode nummer 9.
Hvorfor spore?
1. Skarpe stjerner
Det viktigste argumentet for sporede opptak er muligheten for at stjernene forblir punkter til tross for lengre eksponeringstider, og ikke avbildes som streker. Uten sporing skjer det nemlig på grunn av jordrotasjonen allerede etter noen få sekunder, avhengig blant annet av brennvidden, at stjernene blir streker.
Med et stativkamera og lengre eksponeringstid blir landskapet skarpt, men stjernene er blitt til streker (venstre). Med sporing er det motsatt: Landskapet er uskarpt og stjernene er skarpe (høyre). I tillegg er det flere stjerner synlige takket være sporingen.
Stjernesporbilder oppstår uten sporing. Et mål med sporing er å oppnå langtidsastroopptak med skarp avbildning av stjernene.
Stjernesporbilder har sin egen sjarm (se nummer 2 i serien "Astro- und Himmelsfotografie": "Stjerne-streksbilder").
2. Fangst av svakere objekter
På grunn av sporingen har svakt lysende stjerner og andre himmellegemer mer tid til å påvirke samme punkt på bildebrikken. Dette gjør det mulig å ta bilder av betydelig flere stjerner enn det som er synlig med det blotte øye. Samtidig kommer mange svakt lysende objekter, som fargerike gasskyer, til sin fulle skjønnhet på bilder først etter en lang eksponeringstid.
3. Bedre bildekvalitet
Samlet sett muliggjør sporingen en økning i den generelle bildekvaliteten. Grunnen til dette er frigjøringen fra nødvendigheten av å "kjøpe" nødvendige korte eksponeringstider med høye ISO-verdier og/eller bruk av fotolinser med full blenderåpning i fravær av sporing.
• a) ISO-verdi
Høye ISO-verdier fører til økt elektronisk bildestøy. Ved lave ISO-verdier oppstår bilder med lavere støynivå. Takket være sporingen kan du derfor begrense deg til lavere ISO-verdier (maks. ISO 800) og i kompensasjon eksponere lengre.
• b) Blenderåpning
Nesten alle fotolinser viser mer eller mindre utpregede bildefeil ved full blenderåpning, spesielt utenfor senteret. Mange av disse feilene forsvinner eller dempes i det minste når blenderen lukkes med 1 - 3 blendetrinn.
Følgende bildefeil reduseres ved å blende ned: Vignettering (mørke bildekantene), kromatisk longitudinell aberrasjon (fargede "ringer" rundt lyse stjerner), krumning av fokale planet (uskarpe stjernebilder i randsonene) og koma samt astigmatisme (f.eks. "sommerfuglformede" forvrengninger av stjerner mot bildets kanter).
I hvilken blenderåpning et objektiv yter en akseptabel prestasjon på stjernehimmelen må fastslås ved testopptak, for selv enkeltobjektiver av samme modell kan vise betydelige forskjeller. En velkommen bieffekt av blendingen er en økning i dybdeskarpheten og dermed større toleranse ved innstillingen av fokuseringen på uendelig.
Men for mye blending er kontraproduktiv, fordi ved svært små blenderåpninger begynner lysets bøyning ved blenderlamellene å bli merkbart forringende for den generelle skarphetsytelsen. Mange objektiver leverer sitt høyeste bildekvalitetsnivå ved medium blender (ca. 1:2,8 til 1:8). Av lyssterke objektiver (blender 1:1,2, 1:1,4, 1:1,8) bør det ikke forventes mirakler ved full blenderåpning, selv om det er snakk om kostbare objektiver fra anerkjente produsenter.
Hvilken blenderåpning enn objektivet ditt gir gode resultater på: Takket være sporingen kan du nå tillate deg å blende ned til denne verdien og eksponere i lengre tid tilsvarende.
Testopptak med en 50 mm-objektiv med blender 1:1,2, blendet ned til 1:2,0. Selv ved nedblending er det tydelige bildemangler: i bildets midtre del kromatisk aberrasjon i form av fargede ringer rundt stjernene, i bildekantene sterkt forvrengte stjerner på grunn av koma og astigmatisme.
Planeten Jupiter (delvis synlige Jupitermåner) med samme objektiv. Mens bildekvaliteten først når sitt maksimum ved blender 1:3,5 i midten av bildet (øverst), må det fortsatt blendes ned til kvaliteten er tilfredsstillende også i bildekantene (nederst). For å forsvare produsenten må det sies at dette objektivet ble byttet til et betydelig bedre på grunnlag av godvilje.
Vignettering, altså mørke bildekantene, er helt normalt ved bruk av veldig lyssterke objektiver ved full blenderåpning. Dette bildet av Storvognen ble også tatt med 50 mm-F/1,2-objektivet med fullt åpnet blender. Gjennom økende blending forsvinner vignetteringen mer og mer.
4. Serie av overlapping foto
For å unngå at himmelbakgrunnen blir for lys i løpet av lang eksponering og samtidig sikre at de lyseste stjernene i bildet ikke blir overeksponerte, har det vist seg å være vellykket i astrofotografi å ta flere kortere eksponeringer i stedet for én lang eksponering, for senere å kombinere dem til det endelige resultatet (se episode nummer 16 av serien "Astro- og stjernehimmel-fotografering": "Håndtering av elektronisk bildestøy").
For å beregne en "gjennomsnittsverdi" fra flere bilder, må bildene selvfølgelig overlappe eller justeres nøyaktig. Denne oppgaven blir mye enklere hvis utsnittet av de enkelte bildene er så identiske som mulig. Bruk av en astronomisk montering med følgefunksjon er det beste grunnlaget for dette.
5. Oppdage bevegelige objekter
Alle stjerner ser punktformet ut på et bilde med lang eksponeringstid. Oppdager man imidlertid et enkelt objekt som ikke er punktformet, men stenger, er det sikkert ikke en stjerne, men et objekt som beveger seg i forhold til stjernene. Dette kan være en komet, en dvergplanet eller til og med en satellitt som kretser rundt jorden.
Av og til kommer en dvergplanet jorden temmelig nær, slik at den relative bevegelsen i forhold til stjernene er så rask at den allerede på et følgefoto med en eksponeringstid på noen få minutter eller til og med sekunder vises som en strek og dermed blir synlig.
Kameraoppheng
Kameraet må naturligvis festes på den bevegelige delen av monteringen for følgefotografering. Det spiller ingen rolle hvor det festes eller hvilken retning linsen "ser". Det er viktig at forbindelsen mellom montering og kamera er så stabil at det ikke oppstår uønskede kamerabevegelser under eksponeringstiden som igjen kan resultere i uskarpe bilder, slik det for eksempel kan være tilfellet med kulehoder som er underdimensjonert eller dårlig utført. De tilsvarende klemmeelementene må festes godt.
Hvis ikke et teleskop blir brukt, er det en god løsning å skru et tilstrekkelig stabilt kulehode på en prismeskinne, som igjen settes inn i sporledningen til monteringen. Kulehodet tillater ekstra justeringsmuligheter i denne konfigurasjonen når det gjelder valg av bildets utsnitt. Hvis kameraet skulle festes direkte på prismeskinnen, må kameraet kun justeres ved å justere timen- og deklinasjonsaksen på monteringen mot det ønskede himmelobjektet.
Dette fungerer i prinsippet, men muligheten for å justere kameraet optimalt ved å rotere rundt den optiske aksen til objektivet mangler. Dette kan være veldig forstyrrende når du for eksempel prøver å fange et stjernebilde i full størrelse. Kulehodet tillater den nødvendige rotasjonen av kameraet, akkurat som et teleobjektiv i en stativsklie.
Hvis det er et teleskop montert på monteringen, kan kameraet enten monteres på teleskopet eller på motvektsstangen, så lenge teleskopet ikke skal fungere som opptikk. Det spiller ingen rolle for det diskuterte bruksområdet om kameraet er rettet mot samme himmelregion som teleskopet eller ikke.
Fremgangsmåte
Jeg ønsker nå å beskrive i detalj hvordan du kan lage ditt første sporfølgende astrofoto. Målet er å ta et hvilket som helst stjernebilde med en brennvidde på maksimalt 50 millimeter, det vil si et fotobjektiv. Det er best å gjøre dette en klar, månelys natt.
1. Forberedelser
Først må du sette opp ditt parallaktiske monteringsstativ på et egnet sted, helst langt unna jordiske lysforstyrrelser, rette det inn og sette det i driftsberedskap (se Episode 9 av serien "Astro- og stjernfotografering": "Håndtering av en astronomisk montering"). Kameraet med objektivet blir festet på monteringen.
For å kunne ta bilder berøringsfritt og uten vibrasjoner, er det obligatorisk å bruke en kablet utløser / timer eller en trådløs fjernutløser. Alternativt kan også kamerakontroll via programvare (tilkoblet laptop) være aktuelt. For langtidseksponeringer er programmérbare timer av stor fordel, hvor du kan velge en hvilken som helst ønsket lang eksponeringstid mens kameraet er satt til 'Bulb'.
Canon tilbyr disse to kablede utløserne, det enkle modellen RS-60 E3 (øverst), der utløseren kan låses. Den passer til alle Canon EOS-modeller med tre eller fire tall (350D, 400D, 450D, 1000D, ...). Modeller med ett eller to tall har en annen tilkobling, der den programmerbare TC-80 N3-timeren (nederst) kan kobles til.
For å motstå innvirkningen av sidelys og for å forsinke eventuell dugg på frontlinsen, bør en lysstopper brukes.
En myk-fokusfilter kan vurderes for å beholde fargene og den visuelle lysstyrken til stjernene. Effekten av myk-fokusfilteret er grundig beskrevet i Del 3 av serien "Astro- og himmelfotografering": "Fotografering av stjernebilder".
Kamera med påsatt myk-fokusfilter Cokin P840.
2. Gjør grunnleggende innstillinger
Følgende kamerakonfigurasjon anbefales:
• Filformat
RAW-formatet er det beste valget for fotografering av stjernebilder og absolutt anbefalt. Still derfor kameraet ditt inn på RAW eller RAW+JPG.
Innstilling av bildekvaliteten på en Canon EOS 40D: RAW-formatet er valgt her, mens bildene samtidig blir lagret i JPG-format. JPG-filene er nyttige for rask forhåndsvisning av de beste bildene.
• ISO-verdi
Siden kameraet blir sporfølgd og lengre eksponeringstider ikke er et problem, kan en lav ISO-verdi stilles inn for å holde bildestøyen på et lavt nivå. Prøv gjerne med ISO 100. Hvis du foretrekker høyere ISO-verdier, ikke gå over ISO 800.
Innstilling av ISO-verdien til 100 på en Canon EOS 40D. Elektronisk bildestøy er minimalt ved lave ISO-verdier.
• Hvitbalanse
Det beste er å stille inn manuelt på "Dagslys" (Symbol: "Solen").
Innstilling av hvitbalanse på en Canon EOS 40D til dagslys (5200 Kelvin).
• Støyredusering
Hvis det støyredusering ved langtidseksponeringer er aktivert, tar kameraet et mørkebilde med samme "eksponeringstid" etter hvert langtidseksponerte bilde (fra ett sekund). Dette betyr at etter en 5-minutters eksponering vil kameraet være blokkert i 5 ekstra minutter. Dette kan ha en positiv effekt på resterende bildestøy, men det krever mye observasjonstid og batteristrøm. Derfor anbefaler jeg å slå av denne funksjonen først. Finn ut på et senere tidspunkt om å slå på støyredusering ved langtidseksponeringer faktisk fører til synlig forbedring av resultatene på ditt kamera, og bestem så om du vil investere nødvendig ventetid etter hvert enkelt bilde.
Skrur av støyreduksjon ved langtidseksponeringer, her ved eksemplet på en Canon EOS 40D.
Jeg har ikke hatt gode erfaringer med høy ISO-støyreduksjon (nyere Canon EOS-modeller), så jeg har alltid det avslått.
"Høy ISO-støyreduksjon" er avslått.
• Blenderprioritet
Bare manuell innstilling («M») er aktuelt, og eksponeringstiden er satt til Bulb for vilkårlig lange eksponeringer. Noen kameraer krever å sette hjulet til M og velge Bulb som eksponeringstid, mens andre har både B og M som valgbare alternativer på hjulet, da bør B velges direkte.
Innstilling av manuell eksponeringskontroll ("M") på hjulet til en Canon EOS 40D.
Canon EOS 5D Mark II har "B" som en direkte valgbar funksjon på hjulet sitt:
• Blender
Blend objektivet ditt! Start med størst mulig blenderåpning (altså det laveste blenderantallet) med minst ett eksponeringssteg, avhengig av hvilken blender som er nødvendig for å få stjernene i kantene av bildet tilstrekkelig skarpe. For noen objektiver kan det være nødvendig å blende ned til og med to eller tre eksponeringssteg.
Her er et utvalg fra den internasjonalt standardiserte blendereskalaen, som viser hele og halve eksponeringssteg (hele trinn er kursiv trykt):
| 1,2 | 1,4 | 1,8 | 2,0 | 2,5 | 2,8 | 3,5 | 4,0 | 4,5 | 5,6 | 6,7 | 8,0 | 9,5 | 11 | 13 | 16 |
Hvis du ønsker å blende ned et objektiv med start-lysstyrken (største blenderåpning) på 1:2,8 med ett eksponeringssteg, må du sette blenderen til 1:4,0. En blendning med to steg vil bety blender 1:5,6.
Hvis blendingen ikke justeres i halve, men i tredjesteg, for eksempel, er blender 1:6,7 ikke innstiller. Da er det en avstand mellom 1:5,6 og 1:8,0:
| 5,6 | 6,3 | 7,1 | 8,0 |
Mange kameraer lar deg konfigurere i menyen om eksponeringen kan justeres i halve eller tredjesteg.
Overgangen fra ett helt trinn til det neste betyr alltid at for å kompensere må eksponeringen dobles eller halveres. Følgende eksempelkombinasjoner fører derfor til en identisk eksponering:
| Blender | Eksponeringstid | |
| 1. | 1:5,6 | 60 sekunder |
| 2. | 1:8,0 | 120 sekunder |
| 3. | 1:4,0 | 30 sekunder |
Skjermen på Canon EOS 450D: Pilen viser innstillingen av blenderen 1:4,5. Selv om objektivet som ble brukt har en "lysstyrke" (laveste justerbare blenderverdi) på 1:2,0, ble det blendet ned med to og en halv steg for å forbedre bildekvaliteten.
• Speilopplåsing
Dette innstillingen bidrar til å forhindre uskarphet forårsaket av kamerablitsen. Hvis du bruker denne innstillingen, vil første trykk på utløseren løfte speilet. Vent deretter noen få sekunder til rystelsene forårsaket av speilbevegelsen har lagt seg før du trykker på utløseren en andre gang (med kabelutløseren) for å starte eksponeringen.
Merk: Når kameraet styres via programvare, må speilforutløsingen droppes hvis programvaren ikke støtter det (f.eks. med Canon EOS Utility, Fjernkontroll).
Speilopplåsingen er aktivert.
• Bildestabilisator
Det er veldig viktig å deaktivere eventuell mekanisme for bildestabilisering!
Bildestabilisatoren ("Image Stabilizer") skal deaktiveres når kameraet er montert på en stativ.
3. Ta opptak
Først må du oppnå så nøyaktig fokusering på "Uendelig" som mulig. Autofokus vil feile selv med lyse stjerner i de fleste tilfeller, så bare manuell justering er egnet, med mindre du finner et "erstatningsobjekt" i det fjerne, for eksempel lysene fra en by.
Unngå å bruke "Uendelig-stop" på et autofokusobjektiv, da disse vanligvis kan dreies utover uendelig.
En fullstendig uskarp stjerneavbildning vil være resultatet hvis du vrir avstandsrullen på et AF-objektiv til "Uendelig-stopp".
Også uendeligindeksen, som finnes på noen objektiver, er vanligvis ikke nøyaktig nok.
Indeksmerket for "Uendelig" garanterer ikke skarpe stjernebilder.
Ideelt for fokusering er kameramodeller med en "Live-View"-funksjon, der du kan sikte på en lys stjerne og deretter nøyaktig stille inn fokuspunktet på kameraets skjerm med høy forstørrelse.
Hvis kameraet ditt ikke har en slik Live-View-funksjon, rett det mot en veldig lys stjerne og juster først den beste fokuspunktet manuelt i søkeren. Lag deretter testbilder med fullt åpen blender og en eller to sekunders eksponeringstid.
Vurder resultatet med maksimal forstørrelse på kameraskjermen. Ved å gradvis nærme deg det beste fokuspunktet i stadig mindre trinn, kan du finne den optimale fokuspunktet. Ikke nøl med å gå forbi det antatte optimale punktet og deretter korrigere i motsatt retning for å få en følelse for den optimale fokuspunktet.
Dette høres ut som en slitsom, tidkrevende prosess. Likevel er anstrengelsen verdt det, fordi fokuseringen vil avgjøre suksessen eller mislykketheten til opptaket.
Området rundt den lyse stjernen Vega i Lieren. Til venstre vises resultatet av autofokus, i midten det beste fokuspunktet som var mulig med klassisk fokusering gjennom speilrefleksøkeren. Det høyre bildet viser den beste skarpheten etter bruk av "Live-View"-funksjonen.
Autofokus-bryteren forblir på "MF" for manuell fokus selv etter at fokuseringen er utført.
Tips: Etter en stund, der utetemperaturen kanskje synker, kan det være nødvendig å kontrollere og eventuelt justere fokuseringen. Noen objektiver kan reagere på temperaturforandringer med en fokusdrift.
Når fokuset er på plass, velger du din endelige bildesammensetning og lar monteringen kjøre litt, til tannhjulet til sluttengesa har satt seg på tannhjulet. Start deretter med ett minutt eksponeringstid og sjekk deretter på kameraskjermen om stjernene er skarpe og ikke har blitt til små linjer, som ville ha vært tilfelle uten sporing. Hvis stjernene er skarpe, øk eksponeringstiden med ett minutt av gangen og gjenta opptaket. Håndter forsiktig med en kamerakabelutløser for å unngå vibrasjoner under eksponeringen.
Sjekk bildene dine på kameraskjermen med histogramvisning aktivert for å finne ut når den maksimalt fornuftige eksponeringstiden er nådd. Legg merke til den bratte flanken på venstre side av histogrammet, som representerer den mørke himmelbakgrunnen og som forskyves stadig mer til høyre med økende eksponeringstid. Det er fornuftig å plassere den helt til høyre i den venstre tredjedelen, for å holde himmelen utenfor ytterkanten av histogrammet, der støyen opptrer.
Himmelen vil virke ganske lys i gjennomgangen på kameraskjermen, men dette bør ikke bekymre deg, fordi dette inntrykket raskt kan korrigeres gjennom etterfølgende bildebehandling.
Vær imidlertid oppmerksom på hva som skjer på høyre side av histogrammet: Hvis det dukker opp en "topp" helt til høyre, betyr det at mange lyse stjerner er overmettet og opptaket dermed er overeksponert.
Eksempel på et undereksponert stjernehimmelfotografi. "Databergen" treffer på venstre side (pil).
Eksempel på et riktig eksponert stjernehimmelfotografi. Den bratt stigende flanken (pil) av "databergen" ligger i venstre tredjedel av skalaen langt til høyre. Dermed har himmelbakgrunnen tilstrekkelig avstand til det elektroniske bildestøyet, som fortsatt befinner seg lengre til venstre i histogrammet.
Eksempel på et overeksponert stjernehimmelfotografi. Himmelbakgrunnen (venstre pil) er flyttet veldig langt til høyre, mens lyse stjerner allerede er mettet og vises som rene hvite, noe som er synlig ved datatoppen i histogrammet (høyre pil) helt til høyre.
Når du har funnet den beste kombinasjonen av ISO, blender og eksponeringstid for din plassering, kan du bruke objektiver med lengre brennvidde til de neste bildene, for å fotografere objekter som stjernehoper, tåker eller galakser.
Sjekk imidlertid alltid om stjernene på bildene fortsatt er punktformede, for på et tidspunkt vil du kanskje ha nådd grensene for nøyaktigheten til sporingen på monteringen din.
Bildebehandling
Bildebehandlingen av stjernehimmelfotografier som er sporet, kan ikke generaliseres; utgangsmaterialets egenskaper varierer. Nedenfor vil en fotograf av Andromeda-galaksen, tatt med et 135 millimeter teleobjektiv, tjene som et eksempel på å utføre ulike trinn med bildebehandling.
Hovedsakelig vil det handle om å løse typiske og gjentatte oppgaver innen bildebehandling: For eksempel bekjempelse av gjenværende bildestøy, fjerning av vinjettering og oppnåelse av en mørk, nøytralt farget himmel.
Først åpner jeg RAW-filen til stjernehimmelfotografiet mitt i Photoshop. Modulen Camera Raw vises, der bildet "utvikles".
Allerede på startskjermen for "Camera Raw" ser jeg problemer som må løses: De mørke bildekantene (fire piler), den ikke nøytrale grå himmelbakgrunnen (pil øverst til høyre på histogrammet) og det noe overeksponerte sentrum av galaksen (rød flekk, pil i midten av bildet).
En fargenøytral himmelbakgrunn oppnås etter at jeg har klikket på Hvitbalanse-verktøyet (venstre pil) og deretter på bildet i himmelen. Histogrammet (høyre pil) viser suksessen av denne handlingen.
I kategorien Grundinnstillinger finnes justeringsskyveren Reparasjon, som jeg skyver til verdien 33 (høyre pil), til det opprinnelig overeksponerte sentrumet av galaksen ikke lenger viser noen overeksponeringsadvarsel (venstre pil).
For å kontrollere skarpheten og støyreduksjonen, zoomer jeg inn forhåndsvisningen av bildet til 100% (pil nederst til venstre). Med Hånd (pil øverst til venstre) kan jeg deretter velge et spesielt interessant utsnitt av bildet for forhåndsvisningen; i det viste eksempelet sentrumet av galaksen.
Tredje fanen (pil øverst til høyre) tar meg til Detaljer. Der sørger jeg for at mengden Skarphet er null, fordi for mye skarphet vil påvirke stjernevisningen (pil midt til høyre). Når det gjelder reduksjon av Støy i Luminanskanalen (pil nederst til høyre), velger jeg moderat støyreduksjon.
Det gjelder nå å fjerne de mørke hjørnene i bildet. For å gjøre dette, stiller jeg zoomen til I visning (pil til venstre), så vises hele bildet igjen i forhåndsvisningen. Deretter klikker jeg på fanen Linseekorreksjoner (pil øverst til høyre). Jeg skyver glidebryteren Linse-Vignettering>Styrke mot høyre (pil nederst til høyre) til de mørke hjørnene i forhåndsvisningen er borte.
«Bildebehandlingen» erklærer jeg hermed for ferdig, og åpner bildet med knappen Åpne bilde. Nå vises det som et filvindu i Photoshop.
Et blikk på histogrammet (Photoshop-kommando «Bilde>Justeringer>Tonale justeringer…») viser at lysheten av himmelen bak er for langt til høyre, himmelen blir altså for lys.
Jeg flytter Svartpunktet (svart trekant, venstre pil) mot høyre for å beskjære histogrammet. Himmelen vil da naturligvis bli mørk. Men jeg justerer også på Gråpunktet (grå trekant, høyre pil) ved å flytte det mot venstre, slik at galaksen og stjernene blir lysere fremstilt.
Etterfølgende korreksjoner avhenger blant annet av personlig smak. Jeg valgte en noe kontrastøkende og generelt lysere redigering med Photoshop-kommandoen Bilde>Justeringer>Graderte kurver…
Jeg flyttet startpunktet for kurven mot høyre (venstre pil), som tilsvarer en ytterligere beskjæring av histogrammet. Med en andre justering (høyre pil) dro jeg Gradertekurven opp, for å la stjernene og galaksen vises enda lysere. Resultatet av bildebehandlingen av dette opptaket finner du i neste kapittel «Eksempelopptak».
Eksempelopptak
Dette opptaket av total måneformørkelse den 21. februar 2008 ble eksponert i 8 sekunder med en brennvidde på 1200 millimeter (teleskop). Uten føring ville det ikke blitt skarpt.
Sternbildet «Store Hund» med den klareste av stjernene, Sirius. Tre åpne stjernebolger fra «Messier-katalogen» kan også identifiseres, forkortet til «M».
Opptaket ble tatt med et 35 millimeter objektiv ved blender 1:2,8, ISO 400 og en eksponeringstid på 2 minutter. En myk fokuseringsfilter ble brukt, og for føringen ble monteringen «AstroTrack 320x» brukt som vist ovenfor.
Det mest kjente stjernebildet på den sørlige himmelen: det «Sørlige Kors». Tatt i Namibia med 135 millimeter objektiv, avblendet til 1:5,6 og eksponert i 18 minutter. Under stjernebildet er «Kullsekken» synlig, en mørk sky av intergalaktisk støv.
Sternbildet Skytten (= Sagittarius) foran sommermelkeveien. Eksponert i 50 minutter, under optimale observasjonsforhold (Namibia). Det er klart at dette ikke ville fungere uten føring.
Dette bildet er ikke umiddelbart gjenkjennbart som et fulgt opptak, fordi ikke bare stjernene, men også en del av forgrunnen (personer, stor tre) vises skarpt. Grunnen er at disse områdene ble belyst av et raskt blitsapparat! Den delen av landskapet som ikke ble berørt av blitzapparatet og som er lenger bak, er faktisk uklart på grunn av føringen mot stjernene.
Opptaket var eksponert i 60 sekunder med et 15 millimeter fisheye-objektiv ved blender 1:3,5. Planeten Mars er midt i vinters hexagon-delen, dannet av lyse stjerner fra forskjellige vinterstjernebilder. Til høyre kan man se Pleiadene sammen med Kometen «Holmes».
Tittelbildet på denne opplæringen viser melkeveien fra en horisont til en annen, tatt med en 15 millimeter fisheye-objektiv. Eksponert i åtte minutter ved ISO 800 og blenderåpning 4,0. Den svarte sirkelen ble laget i Photoshop. Opptaksforholdene i Iran var optimale.
Mens kameraet ble ført med et 130 millimeter teleobjektiv, krysset en Iridium-satellitt bildefeltet, hvis antenner reflekterte sollyset mot kameraet. Denne lynopptreden kalles «Iridium-flare». Hvis du vil vite når og hvor en slik hendelse kan observeres, kan du finne det på nettsiden www.heavens-above.com.
Andromedagalaksen, tatt med et 135 millimeter objektiv ved blender 1:2,8 (avblendet med ett stopp). Eksponert i 3 minutter ved ISO 1000, hvor monteringen «AstroTrack 320x» sørget for føringen.
Utsnittsforstørrelse av det ovennevnte opptaket. Det er forbløffende hvor mange detaljer i denne galaksen som blir synlige med et lett teleobjektiv når kameraet følger stjernene. Tydelig synlig er for eksempel flere bånd av støv som slynger seg rundt kjernen av Andromedagalaksen.
Trekanten-stjernebildet ("Triangulum", nedenfor), tatt med et 135 millimeter teleskopobjektiv. Til høyre er den såkalte "Trekants-galaksen", Messier 33, godt synlig, øverst til venstre den åpne stjernehopen NGC 752. Bildedataene er identiske med det ovennevnte bildet av Andromeda-galaksen. Begge bildene ble tatt rett etter hverandre under de beste himmelforholdene.
Nærbilde av M33 fra det ovennevnte bildet. Spiralarmene til denne galaksen er godt synlige, omtrent 3,1 millioner lysår unna.
Hinweis in eigener Sache: Alle brukte bildeeksempler ble produsert på den måten som beskrevet i opplæringen.
