Her er en oversikt over de enkelte kapitlene:
Del 01 - "Drømmejobb" konsertfotograf?
Del 02 - Juridiske spørsmål
Del 03 - Særegenheter ved konsertfotografering
Del 04 - Oppførselen i "graven"
Del 05 - Anbefalt utstyr for konsertfotografer
Del 06 - Tips og triks fra (konsertfotografi-) proffene
Del 07 - Bildekomposisjon (Del 1)
Del 08 - Bildekomposisjon (Del 2)
Del 09 - Anbefalte kamerainnstillinger
Del 10 - Etterarbeidet
Forord
Det har blitt standard at akkrediterte fotografer kun får fotografere tre sanger. Unntak forekommer selvfølgelig, men så snart man ønsker å fotografere en mer kjent artist eller band, må man godta å kun få fotografere i tre sanger. I tillegg er lysforholdene ekstremt vanskelige å vurdere, fordi de fleste konserter (iallfall under pop- og rockekonserter) stadig endres - og raskt.
Vi konsertfotografer er ikke alltid velkomne hos alle involverte: De andre publikummerne (iallfall de i første rad) ser på oss som til hinder. Arrangøren får ekstra arbeid (akkridering). Vaktholdet liker oss ikke, fordi sikkerhetsaspekter taler imot å "fylle" graven foran scenen med pressefotografer. Musikerne føler seg ofte forstyrret, selv om vi fotograferer uten blits.
Vi står faktisk veldig nærme, så musikerne legger merke til oss. Dette kan distrahere fra konsentrasjonen på musikk og publikum. Derfor er "Diskret oppførsel" det øverste budet for konsertfotografer. Musikkmangere liker oss heller ikke, for de vil helst sensurere alle bilder som ikke er godkjent, hvis det viser deres artister i ikke-100% fordelaktige posisjoner.
Og sist, men ikke minst, er juridisk kompetanse stadig mer en del av konsertfotografers verktøykasse. Bilder blir raskt publisert - men uten (skriftlig!) tillatelse er det et "dristig" foretak!
Å fotografere på konserter er imidlertid veldig spennende. Kanskje nettopp fordi forholdene er så vanskelige? Og sikkert også fordi stemningen på live-konserter gir en flott ramme.
I tillegg drar våre bilder nytte av bruk av avansert arrangementsteknikk, spesielt av lysshowet. Imponerende bilder er ofte resultatet av våre anstrengelser; de er en blanding av fotografens ferdigheter, riktig utstyr, flotte lyseffekter og, som med nesten alle gode bilder, en liten porsjon flaks.
Jens Brüggemann, november 2013
Figur 0-1: Jens Brüggemann ønsker deg mye moro mens du leser, www.jensbrueggemann.de.
(Foto © 2013: WHG Neuse)
"Drømmejobb" konsertfotograf?
Konsertfotografering er definitivt en av de mest populære sjangrene innen fotografering. Ingen andre steder får man så raskt spektakulære scener foran linsen som her, for konsertfotografer drar nytte av konsertarrangørenes og artistenes tvang til å tilby publikum en spektakulær show for å lykkes.
Afhengig av musikksjanger er det selvfølgelig unntak, en måtte ha et spektakulært show, men man kan sikkert trygt si at flertallet av alle viktige konserter ikke klarer seg uten et påkostet lys- og scene-"show". Og artistene streber også i de fleste tilfeller etter ikke bare å fremføre sangene teknisk perfekt, men - med mye "action" (tenk for eksempel på kanonavfyring hos AC/DC eller kollapsende "vegger" hos Pink Floyd/Roger Waters) - å presentere dem nærmeste "teatralsk".
Figur 1-1: Også Kylie Minogue (her i Berlin under hennes "Aphrodite - Les Folies"-turné i 2011) vet om kraften i bildene. Et spektakulært show har vært en del av konsertene hennes i mange år. Påkostede sceneoppsett, akrobatiske mannlige og kvinnelige dansere, flotte kostymer - alt dette tilbyr nok for øynene til publikum, slik at de kan gå hjem dypt imponert etter konserten. Den musikalske nytelsen virker da til tider å gå litt i bakgrunnen ...
(Foto © 2011: DAVIDS/Sven Darmer - www.svendarmer.de)
Når man tenker tilbake på begynnelsen av punken, på syttitallet, kan man trygt hevde at sangteknisk perfeksjon er av mindre betydning på ikke få konserter - så lenge showet stemmer og bandet sprer god (pogo-) stemning.
Men allerede i tiårene tidligere var det alltid band som forstod at konsertgjester ikke kom bare for musikkopplevelsen, men at, i tillegg til fellesskapsfølelsen, spilte det visuelle en stor rolle for suksess eller fiasko for konsertene. The Who for eksempel ble først kjent og til slutt berømt da Pete Townshend ved en livekonsert i 1964 i London ved Railway Tavern ved et uhell traff gitarhalsen i den lavtliggende taket mens han hoppet og brøt den. I sin raseri knuste han resten av gitaren umiddelbart, noe som begeistret konsertgjengen så mye at denne gitarsmashingen til slutt ble en fast - og av publikum elsket og deretter forventet ved hvert konsert - standardprogram av The Who.
At denne publikumsstyrte "actionen" faktisk førte til at The Who, på grunn av ukentlig ødelagte gitarer, i lang tid bare skrev røde tall og kjempet for økonomisk overlevelse, nevnes bare i forbifarten her. Pete Townshend hadde nemlig nektet å bruke billigere gitarer til konsertene sine. Han insisterte på å spille sin kvalitetsgitar ved hver konsert, som uunngåelig ble spektakulært knust ved slutten av hver gang. Og også trommeslager Keith Moon lot seg ikke lure, og ødela trommesettet sitt på en bruten måte, og brukte til og med svartkrutt flere ganger, noe som imidlertid ledet til skader på bandmedlemmene en gang (han brukte for mye svartkrutt denne gangen) september 1967, under konserten i et TV-studio.
Selv om The Who var de første som oppnådde oppmerksomhet - og suksess - ved å ødelegge instrumentene sine, var det tre år senere Jimi Hendrix (borgerlig: James Marshall Hendrix) som ved å brenne den fortsatt dundrende Fender Stratocaster på scenen, brente seg inn i musikkelskerens kollektive minne. I motsetning til The Who iscenesatte han ikke brenningen av gitaren sin som bare ødeleggelse, men han ba om stearinlysene med hendene, som kunne virke som en offergave til musikkguden - og tjente ham brannsår på fingrene som måtte behandles på sykehuset. Men fra nå av var Jimi Hendrix en legende. Bildenes kraft!
(Følgen var at The Who og Hendrix i fremtiden nektet å opptre rett etter hverandre på store konserter, for ikke å virke som billige kopier av hverandre. Under Monterey Pop Festival 1967 i California, der begge allerede var booket, bestemte festivalarrangøren seg forresten ved å kaste mynt for å avgjøre hvem som skulle spille først).
Figur 1-2: Det trenger ikke alltid å handle om ødeleggelse eller ofring. Avhengig av musikksjanger passer det kanskje ikke å ødelegge instrumentene sine. I stedet viser noen artister kunstneriske showelementer. Om pianoet høres bedre ut når Dick Brave alias Sasha står på ett bein mens han snurrer som en kunstløper (og samtidig spiller), kan diskuteres. Men det ser bra ut, og publikum elsker det. Og vi fotografer drar også nytte av det når det er litt "action" på scenen ...! Nikon D4 med 1,4/85mm-Nikkor. 1/400 sekund, blender 2,5, ISO 2500.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
De vakre og mindre vakre sidene ved konsertfotografi
Figur 1-3: Ved konsertfotografi møtes to ulike hobbyer: Å lytte til musikk og fotografering. Sannsynligvis er konsertfotografi derfor populært blant mange fotografer. En ofte uklar juridisk situasjon, organisatoriske problemer med å skaffe akkreditering, uforskammete tvangskontrakter og begrensning av fotograferingstid til ofte bare 1-3 sanger er imidlertid skyggesidene ved dette spennende feltet. Nikon D4 med 2,8/14-24mm vidvinkel-Nikkor ved bruk av brennvidde 14mm. 1/640 sekund, blender 2,8, ISO 4000.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
De vakre sidene ved konsertfotografi
Konsertfotografer kan kombinere to av hobbyene sine: Fotografering og musikklytting. De som også liker å delta i massearrangementer for å være en del av fellesskapet, vil trives spesielt godt på konserter, fordi trengsel i konsertsalen (og ofte også i pressegraven) hører uunngåelig med. Men på denne måten blir man også kjent med andre mennesker raskt; likesinnede, som også er en vakker del av dette arbeidet. Konsertgjengerne er vanligvis i godt humør, har det gøy, vil more seg. Derfor er det en veldig hyggelig atmosfære å ta bilder i (så lenge man ikke hindrer fansen fremst i å se idolene sine, noe som spesielt blant tenåringer kan føre til ubehagelige reaksjoner).
Figur 1-4: Konserter er massearrangementer. Her kommer konsertgjengerne for å more seg og ha det gøy. Avhengig av hvilken artist eller gruppe som opptrer, kan publikum være overveiende kvinnelig og veldig ung (som på dette bildet, tatt rett før en konsert med Tim Bendzko på Zeltfestival Ruhr 24. august 2012) eller gråhåret og med "mye livserfaring". Eller ikke sjelden også blandet. Nikon D4 med 2,8/14-24mm-vidvinkel-Nikkor ved bruk av brennvidde 14mm. 1/100 sekund, blender 4, ISO 3200.
(Foto © 2012: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Som tidligere nevnt, drar vi fotografer nytte av mye "action" og teatralikk fra artistene som opptrer og deres påkostede sceneshow.
Spesielt lysenes effekter er svært effektive, og hvert bilde, selv det enkleste, blir allerede mer imponerende når det foreligger en spesiell belysningssituasjon under opptaket (forutsatt riktig eksponering).
Å fotografere konserter er ikke som å jobbe. Det er mer som en fritidsglede, en opplevelse som er morsom. Men det skal ikke ta bort fra at konsertfotografi krever betydelig innsats både i planlegging, forberedelse og oppfølging. Men mer om det senere.
Figur 1-5: Stemningsfulle lyssettinger, spesielt i bakgrunnen, gir (belysningsteknisk) variasjon og sørger for at det ikke blir visuelt kjedelig, selv om det ellers ikke skjer så mye. Her ser vi Milow, under konsertene 1. september 2011. Nikon D3S med 4/24-120mm-Nikkor ved bruk av brennvidde 24mm. 1/200 sekund, blender 4, ISO 1600.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
Figur 1-6: En annen fordel med konsertfotografi er at vi som bildereportere kommer så tett på stjernene som ingen andre fra publikum. Vi ser detaljer (for eksempel ansiktsuttrykk eller sangtekster limt på scenen) som ingen andre fra publikum kan oppfatte. Kort sagt: Vi står i første rekke - selv om det bare er for tre sanger. Her ser vi Adel Tawil fra duoen ich & ich under konserten 1. september 2010 i Bochum/Witten som en del av Zeltfestival Ruht. Nikon D3S med 2,8/24-70mm-Nikkor ved bruk av brennvidde 24mm. 1/640 sekund, blender 3,2, ISO 3200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann - www.jensbrueggemann.de)
De mindre vakre sidene ved konsertfotografi
Men det er også skyggesider ved konsertfotografi, for som konsertfotograf jobber man under strenge begrensninger:
• Vanligvis får man ikke bruke sitt eget lys. Man er derfor avhengig av det lysdesignet konsertarrangøren har planlagt.
• Antall sanger man kan fotografere er vanligvis fastsatt. Vanligvis er det de første tre sangene. Ikke mer. Noen ganger er det imidlertid enda færre: Under Roger Waters' "The Wall"-konsert 7. september 2013 i Düsseldorf, for eksempel, var det bare tillatt å fotografere under den første sangen. Konsertfotografer føler seg derfor alltid litt "jaget" for å levere et godt bilde til tross for tidsbegrensningene.
• Konsertfotografer har ingen innflytelse på posisjon, poser, ansiktsuttrykk, osv. til de fotograferte artistene.
• Bruken av fotografier er ofte sterkt begrenset av bandets eller konsertarrangørens ledelse. De kan for eksempel bare brukes til dagens nyhetsdekning.
• Konsertfotografer får vanligvis bare bevege seg i et svært begrenset område, som ofte er rett foran scenen og suboptimalt av perspektivhensyn. Den lavere posisjonen i sammenligning med musikerne på scenen fører til at de fleste konsertbilder har den typiske perspektivet (fotografert nedenfra og skrått oppover).
• Konsertfotografer blir ofte nøye foreskrevet hvor lenge og fra hvor de får fotografere artisten(e) (for eksempel fra hvilken side). Ved en Britney Spears-konsert fikk man for eksempel bare lov til å fotografere de første 30 sekundene av de tre første sangene (som gir en total fototid på 1,5 minutter!), fordi managementet ikke ønsket svett perler på bildene av stjernen ... Ved en Robbie Williams-konsert gikk managementet så langt som å spesifisere nøyaktige synsvinkler for fotograferingen.
Figur 1-7: Konsertbilder blir vanligvis tatt under strenge begrensninger. En av dem er den for det meste faste kameraposisjonen: Når graven for fotografering er rett foran scenen, er det eneste alternativet for fotografene å fotografere med bøyd kameraholdning fra bunn til topp. Effekten blir enda sterkere når artistene opererer nær kanten av scenen og når scenen er liten. Da ser man i verste fall knapt hodene til musikerne, mens skoene og beina står i forgrunnen. Her fotograferte jeg Culcha Candela 20. august 2011 under konserten, de sto så nærme foran meg på scenen at jeg kunne ha åpnet skolisserne deres...
En kan dempe denne konsekvensen ved å ikke ta bilder av musikerne som står rett foran en på scenekanten, men heller de som kan fotograferes litt fra siden og som er litt lenger unna (da ikke med et vidvinkelobjektiv, men heller med et teleobjektiv). Nikon D3S med 4/24-120mm-Nikkor ved en brennvidde på 98mm. 1/400 sekund, blender 4, ISO 3200.
(Foto © 2011: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Konsertfotografer blir ikke sjelden oppfattet som uønskede "forstyrrelser": for bandene, publikummet, sikkerhetspersonalet, arrangørene, osv.:
• Musikerne er mistenksomme. De er redde for å bli avbildet på et ugunstig eller til og med pinlig tidspunkt. De setter konsertfotografer likt med paparazzi.
• Andre konsertgjengere føler seg noen ganger forstyrret av fotografene. I det minste liker ikke tilskuerne i de første radene det når fotografene slippes ned i grøften og posisjonerer seg mellom scenen og de første publikumsradene. De er rett og slett i veien.
• For sikkerheten betyr tilstedeværelsen av konsertfotografer for det første mer arbeid og for det andre en økt sikkerhetsrisiko. Dessuten forstyrrer konsertfotografene under oppdrag der for eksempel tilskuere som har besvimt, må fiskes ut fra mengden og føres gjennom grøften til helsepersonellet.
• For arrangørene innebærer konsertfotografer mer arbeid. Og hvem vet, hva som må organiseres under planleggingen av en konsert eller et festival, kan forstå at all ekstra innsats bare er "irriterende".
• For kollegene, de andre konsertfotografene, betyr hver ekstra fotograf i grøften at arbeidet blir vanskeligere, fordi fotografene uunngåelig (men utilsiktet) hindrer hverandre. Dette gjelder i det minste ved konserter med mer kjente band, der naturlig nok også mye flere fotografer akkrediteres.
Konklusjon
Konsertfotografer blir av færrest "elsket"; de blir bare tålt. Men selv om ingen vil innrømme det, er konsertfotografer ikke helt unyttige, for de er de som lager og sprer reklameverdige bilder fra arrangementene, som igjen alle andre drar nytte av. Hvis rapporteringen fra konsertene faktisk uteblir, ville det være mye færre konsertarrangementer og dermed flere arbeidsløse musikere, mer arbeidsløst sikkerhetspersonell, mer arbeidsløse arrangører osv. God nok grunn for enhver konsertfotograf å fremme sine interesser med selvtillit, også mot motstand.
Figur 1-8: Også her, under Jan Delay-konserten den 28. august 2010, var det noen lange ansikter da vi fotografene ble sluppet ned i grøften rett ved konsertstart. Jentene i første rad trodde de skulle ha en uforstyrret utsikt til sine stjerner - til vi kom. I slike tilfeller anbefales det å bare si kort til konsertgjengerne i første rad at man rydder feltet etter de tre første sangene, slik at de kan nyte det meste av konserten uforstyrret. Dette roer ned de opprørte fansene ganske raskt. Nikon D3S med 2,8/24-70mm-Nikkor ved en brennvidde på 24mm. 1/100 sekund, blender 3,5, ISO 3200.
(Foto © 2010: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Muligheter for nybegynnere
Generelt gjelder: Jo mer kjent og populær artisten eller artistene er for øyeblikket, desto vanskeligere vil det være å få en "offisiell" status som akkreditert fotograf. Spesielt nybegynnere innen konserfotografi har derfor problemer med å få akkreditering. Til sist må man også forstå arrangørene, som naturligvis skeptisk vurderer enhver akkrediteringsanmodning. Selvfølgelig er det tilstrekkelig med musikkelskere og fans som prøver, fritt etter mottoet "hvis jeg tar med et kamera, trenger jeg ikke å betale inngangspenger", å prøve å oppnå en konsertopplevelse gratis - som påstått fotograf.
Hvis artisten eller bandet imidlertid er relativt ukjent eller for øyeblikket ikke lenger er på hitlistene, bør det være lettere å få akkreditering, for da er også journalistene som ønsker å rapportere om konserten, bare få. Hvis man ikke har noen bilder å vise som konsertfotograf, bør man best – for å øve seg – delta på konserter som er åpne for alle. Slike finner sted hver sommer for eksempel i mange bysentrum. Inngangen er gratis, og mange festivaler har likevel - og takket være sponsorene - flotte live-opptredener.
Figur 1-9: I sommermånedene er det mange "utenfor og gratis" -festivaler (her et snapshot fra Mega! Mega!-konserten den 12. juli 2013 under Bochum Total), der man kanskje ikke akkurat kan forvente internasjonale superstjerner, men der stadig nye spennende artister og nasjonalt kjente artister opptrer. Disse festivalene er utmerkede for konserfotografer å øve seg på; man må bare, om man kommer sent, slite seg gjennom folkemengden for å få en bedre posisjon (helst i første rad). Nikon D800 med 2,8/70-200mm-Nikkor ved en brennvidde på 70mm. 1/125 sekund, blender 5,6, ISO 800.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Den som skynder seg og kommer en halv time før konsertstart til scenen, vil sikkert få en av de ledige plassene i første rad, der man utmerket godt, for eksempel med et telezoom-objektiv (på grunn av den litt større avstanden til scenen), kan fotografere.
Man har, i motsetning til i pressegraven, under selve konserten ikke muligheten til å endre standpunktet vilkårlig lenger (hvis man ikke vil forstyrre de andre konsertgjengerne), men posisjonen fra publikumsområdet har også fordeler i forhold til en posisjon i grøften: På grunn av den litt lengre avstanden til scenen (vanligvis bare en forskjell på 3-4 meter) er det mulig å ta bilder som ikke viser perspektivet så sterkt nedenfra. Slik kan man fotografere musikerne mer rett forfra - og ikke så sterkt nedenfra.
Figur 1-10: Også nybegynnere i konserfotografi har muligheten til å lage imponerende bilder av musikere under konsertene deres. Godt egnet for dette er offentlige, fritt tilgjengelige konserter, slik de ofte finner sted om sommeren i sentrum av mange byer. Der trenger man ikke å få akkreditering, man fotograferer rett og slett fra publikum. Hvis man klarer å være en halv time før konsertstart ved scenen, kan man fortsatt vanligvis få en plass i første rad (forutsatt at bandet ikke akkurat er i ferd med å storme hitlistene og er så populære at groupiene allerede timer før har tatt de beste plassene). Derfra har man nesten like gode forhold for fotografering som fra pressegraven - man står bare litt lenger unna scenen enn pressefotografene. Denne ulempen kan enkelt utjevnes ved for eksempel å bruke et telezoom. Godt egnet for dette er 2,8/70-200mm, som finnes fra nesten alle produsenter.
Dette opptaket av KMPFSPRT-konserten ble tatt 13. juli 2013 under Bochum Total. Nikon D800 med 2,8/70-200mm-Nikkor ved en brennvidde på 200mm. 1/640 sekund, blender 5, ISO 1000.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
For å øve er disse "ute og gratis"-festivalene også godt egnet fordi det er lysere på sommermånedene, noe som gjør lysforholdene på scenen lettere å mestre for oss fotografer sammenlignet med konserter innendørs (som haller, klubber, telt, osv.).
Hint
I konsertfotografi er det avgjørende at nybegynneren først og fremst har ambisjonen om å lage gode til ekstraordinære bilder av artistene så raskt som mulig (for å kunne åpne flere dører med disse referansene), har fleksibilitet og utholdenhet til å fortsette sin vei til tross for motstand, og er villig til å løse de organisatoriske og juridiske problemene i tillegg til fotograferingsoppgavene.
Fremtidsutsikter for konsertfotografer
Fremtidsutsiktene for konsertfotografer er dystre. Enda mer dystre enn lysforholdene i de dunkle klubbene hvor kun lokale artister og de mindre kjente gruppene opptrer.
Men hvorfor er dette sånn?
• På grunn av teknologisk utvikling (nøkkelord Internett) har salgstallene for musikkutgivelser ubønnhørlig sunket de siste årene, noe som har ført til at musikerne nå i sjeldne tilfeller kan leve av inntektene fra musikkutgivelser. Mens konsertturnéer tidligere hadde som mål å fremme salg av musikkutgivelser, er det nå nesten motsatt: Inntektene fra CD-salg og nedlastinger er så lave at turnéene må tjene tilbake pengene. Dette har ført til at rapporteringen gjennom ord og bilde fra konsertmanagere blir mer enn bare kritisk vurdert: De har nå stor innflytelse på hvem som kan rapportere om konserten, hvordan og når. Dette har gått på bekostning av fri rapportering og dermed også på bekostning av pressens mangfold og frihet.
• Som et resultat har rammene for fotografene blitt stadig dårligere. På få år har det internasjonalt blitt vanlig at fotografene ikke lenger kan rapportere med bilder gjennom hele konserten, men bare de første tre sangene. Det katastrofale er at det aldri kom en solidarisk protester fra de berørte mediene eller fotografene som jobber for dem, og disse begrensningene ble akseptert. I dag er fotografene nesten takknemlige hvis de får fotografere de tre første sangene uforstyrret, fordi mange band (og deres managere og konsertarrangører) har ytterligere begrenset tillatelsen til fotografering. Det er nå tilstrekkelige eksempler der det bare er tillatt å fotografere under den første sangen, eller for eksempel bare i løpet av de første 30 sekundene av de første tre sangene (fordi managementet bare vil ha bilder av deres "fersk" utseende artister i omløp). Og også artistene er ofte selvhøytidelige og ønsker ikke bilder der det vises svettehårete og sminke som renner.
• Prisene for bilder har kanskje ikke falt spesielt, de har forblitt relativt konstante; men kostnadene for fotografene (for deres utstyr, for reiser til konsertene, for bildebehandling og datahåndtering, osv.) har økt enormt. Fortjenesten har dermed blitt ubetydelig liten.
• Konkurransen (også fra amatørfotografer) har blitt større. Det er nesten blitt en del av god skikk å påstå at en hobbyfotograf tjener penger med hobbyen sin (selv om han kanskje ikke trenger det som lærer, tannlege, manager, ...). Mens profesjonelle fotografer følger sin aktivitet (skattemessig) korrekt, foregår salget av bilder til mange amatører dessverre ofte i skyggeområdet av svart arbeid.
• I tidsalderen av "billig er bra" og internettets "gratis mentalitet" er det (ikke bare) vanskelig for konsertfotografer å finne kjøpere for bildene sine i det hele tatt, som også er villige til å betale for kommersiell utnyttelse (for eksempel trykk i magasiner eller publisering på internett).
• Ikke bare amatør-fotografer konkurrerer mot konsertfotografer. Nesten hver konsertgjest tar bilder og videoer med den medbragte telefonen under konserten, som ofte umiddelbart blir lagt ut på nettet, noe som juridisk sett mest sannsynlig bare kan beskrives som "veldig modig". Dette fremgangsmåten gjør også nå livet vanskelig for profesjonelle fotografer, for hvem bryr seg fortsatt om den profesjonelle rapporteringen når det allerede på facebook & Co. er titalls bilder og videoer (og mye kommentarer til det) å se under konserten? Nikon D800 med 2,8/70-200mm-Nikkor ved en brennvidde på 70mm. 1/200 sekund, blender 5,6, ISO 1000.
(Foto © 2013: Jens Brüggemann – www.jensbrueggemann.de)
Figur 1-12: Bare den som også kan stå imot motstand, ikke gir opp så lett og har ambisjon, vil kunne etablere seg som konsertfotograf. Men ingen fotograf kan leve bare av salget av konsertbildene sine. Bildet viser Marius Müller-Westernhagen under sin "Hottenmusik" konsert den 23. september 2012 i Berlin. Canon EOS-1D Mark IV med EF 4/24-105mm med en brennvidde på 24mm brukt. 1/160 sekund, blender 4, ISO 1000; blenderautomatikk.
(Bilde © 2012: DAVIDS/Sven Darmer – www.svendarmer.de)
